Saganett

  • Forstørr
  • Standard skriftstørrelse
  • Forminsk

Jordbruk og Dyrehold

E-post Skriv ut PDF
 
Steingjerde nedenfor Helgero, nord for Kalvhagen. Foto i 2003: BS
Klikk for å se større bilder!
Klikk for å se større bilder!
Klikk for å se større bilder!
Klikk for å se større bilder!
Klikk for å se større bilder!
Klikk for å se større bilder!
Klikk for å se større bilder!
Klikk for å se større bilder!
Klikk for å se større bilder!
Klikk for å se større bilder!
Klikk for å se større bilder!
Klikk for å se større bilder!
Klikk for å se større bilder!

Det ble før i tida drevet et omfattende og intensivt jordbruk på Myken. På det meste var det  hele 23 melkekyr på stedet, pluss  okse, 30–40 sauer, noe få griser og et par geiter.

På den tida hadde jordbruket hadde høy status, noe som går fram av at de første oppsitterne, som var leilendinger, kalte seg gårdbrukere. Dette selv om det sikkert var fiske som egentlig var hovednæringsveien. 

 
Dyrehold
Dyrehold var særlig viktig for livberginga på et sted som lå langt fra andre bosettinger, og som i tillegg hadde et uberegnelig fjordstykke mellom. Derfor var det om å gjøre å holde mest mulig bufé, særlig kyr og sauer. Og da var det naturlig at folk måtte få så mye høy som mulig i hus i løpet av sommeren og høsten. Både stor og liten måtte ta del i dette arbeidet. 

Det er ikke lett å forestille seg i dag at det på lille Myken har vært opptil 24 storfe, opp til 40 sauer og noen få griser. Særlig under krigen 1940–45 var det flere som hadde gris. Det har også vært et par geiter på Myken. Dessuten hadde de fleste som hadde fjøs, noen høner og kanskje en hane.

Da husdyrholdet nådde sitt maksimum omkring 1950?, var det ca. ti fjøs på Heimlandet. I tillegg kommer fire sommerfjøs på Jutøya, fire på Sandøya og ett på Sjuløya eller Heim'lannje, som de kalte øya.

De som bodde I Hansstua og Helgastua, hadde de geit. Geita som hørte til Helgastua, holdt hus i fjøsen på Remma. En gang stakk geita av og kom seg inn på den gamle fiskebrygga. Der fant den en sekk mel og stakk hodet ned i den for å spise. Den ble tatt på fersk gjerning, og da ble det storhallåi! Lena i Hansstua må ha vært veldig glad i geita de hadde; hun ble nemlig kalt ho bokkmammæ!

Dyreholdet på Myken tok slutt på begynnelsen av 1960-tallet; se Avvikling av dyreholdet nedenfor.


Inneforing
Mens dyra sto inne, måtte de ha mat, både storfé og andre krøtter, eller krettur, som folk sa her. Vanligvis ble det lite fôr i vårknipa, og da ga de tørket tang og tare til dyra. Om arbeidet med å ta tarre kan du lese under Våronna nedenfor.
 
Før tangen og taren ble gitt til dyra, måtte den døyves, dvs. legges i vann for å mjukne den og gjøre den mindre salt. En kunne også ha tangen i ei bøtte, tilsette litt mel og slå varmt vann over. Denne blandinga ble kalt tangsø, og var noe dyra likte ekstra godt. HJE fortalte at denne kosten ga god smak til melka. Enkelte slo også kokende vann over høyet for å mjukne det. Dette ga høy'låg som også kunne tilsettes mel før den ble silt av og gitt til dyra (HE).


Melking
Kyrne måtte melkes to ganger i døgnet, hele året, enten de sto på båsen i fjøsen på Heimlandet eller om de var på "ferie" på ei av øyene.


Behandling av melka 
Separator, fløte/helmelk/skummet røm'kollj'æ, grøt, annet?
Kjerning av smør. Ost? (kompletteres)


Vårslepp og féføring
Kretturan ble vanligvis sluppet ut av fjøsene sist i mai. Kort tid etter ble de flyttet over på øyene, for å spare graset på heimlandet. Dette graset skulle få vokse seg høyt, slik at det kunne slås, tørkes og lagres på låven som vinterfôr.

Alle som hadde kyr, samarbeidet om flyttinga. Til transporten hadde de en spesielt stødig og drektig båt til féførarbåt, bl.a. ei av prammene hans Petter Moe, Mira og Glimt N-255-R, også kalt Gråkallen. Gråkallen var for øvrig den siste féførarbåten på Myken. Kilde: LOE.

Båten la de ved E:mil'kaiet under den gamle fiskebrygga. Gammalkua ble leid om bord først, fordi det gjorde det lettere å få de andre etter.

Kyrne ble alltid ført til Jutøya først, og var der i 3 uker. Her la de vanligvis til med båten rett sør for brygga Storhurraen, nord for Skarvberget. På Jutøya var det fire sommerfjøs, som du kan se bilde av og lese om under Sommarfjøs. Kyrne sto vanligvis inne om natta. De ble melket ute hvis været var fint; var været dårlig tok de kyrne inn i fjøsen og melket der.

Etter at kyrne hadde vært tre uker på Jutøya ble de flyttet til Storfærøya, som ligger på den andre sida av Færøyvalen. Kyrne svømte, sømt, denne biten. Også her var det gammalkua som førte an, og de andre svømte etter. Se bilder til høyre. Det var ikke fjøs på Storfærøya, men nå var det høysommer og dyra kunne ligge ute om natta.

Etter endt opphold på Storfærøya, svømte kyrne tilbake til Jutøya, eller de ble ført til Sandøya. Dette er den store, flate øya innafor Sjurøya/Heimlandet. Også på Sandøya var det fire sommarfjøs, med samme eiere som de på Jutøya. Det eneste bildet som er funnet av disse fjøsene, er på et flyfoto tatt over Myken i 1936, se Sommarfjøs.

Hvis kretturan var blitt ført direkte til Sandøya, kunne bli ført tilbake for en ny periode på Jutøya. Dyra ble tatt til Heimlandet i august, og gikk da i Sørmarka til de skulle inn for høsten. Når graset på slåttmarka begynte å gro opp igjen, kunne kyrne gresse på håen. Nærmere om dette under Slåttonna, lenger ned.

Typisk "turnus" for kyrne:

  1. Jutøya - 3 uker
  2. Stor-Færøya - 2 uker
  3. Sandøya - 6 uker
  4. Eventuelt Jutøya igjen for ei uke eller to
  5. Heimlandet/Sørmarka

Dessverre har det ikke vært mulig å oppdrive et eneste bilde av féførarbåten med kyr ombord. Vet du om et bilde, kan du kontakte red. på tlf. 7509 6052 eller sende en e-post til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen .


Øyroing
Når kyrne var på ei av øyene, måtte kvinnfolkan ta robåten, færingen, og ro dit buskapen befant seg, uansett vær. Det kunne være både strabasiøst og farlig å slite seg rundt oddene til og fra Sandøya, særlig i nørdøstlig vind med mye sjø. Var det ekstra dårlig vær, fikk de gjerne med seg en mann til hjelp med roinga.

Mens kyrne var på Sandøya, ar det vanlig å ha en båt liggende i ei vik på innersida av Heimlandet, mot Sandøysundet. Da slapp mælkeran å ro så langt. Dette er trolig opphavet til navnet Melkvika, Mælk'vikæ. Øyroinga varte fra mai til august. Se bildene av øyroere til høyre!


Våronna
Våronna besto i å bære eller kjøre gjødsel, møkker, ut på marka, for at graset skulle gro godt. Derfor tok de godt vare på kugjødsla som ble produsert i løpet av vinteren.

De som hadde en åkerlapp, satte poteter og sådde gulrøtter. I 1945, da et norsk fly kastet ned pakker med godsaker til krigstrøtte mykenværinger, var det også poser med og reddik- og gulrotfrø i pakkene. Det førte til at det ble dyrket både reddiker og gulrøtter denne våren.

Dette var også tida for å ta tarre. Dette ble gjort fra småbåter. Folk hadde med seg en tarresigd, som gjerne var laget av et gammelt ljåblad som var klinka til et skaft. Butarren var den beste, men også andre sorter, både av tang og tare, ble brukt. Når båten var full, var det å ro til lands og legge taren ut over berget til tørk.

De fra Perhågen (også brukt om Solbakken), Perhågkarran, hadde moloen som fast tørkarplass. Kvinnfolka ble også regnet som "karer"! Etter ei tid måtte de snu taren, slik at den skulle få skikkelig tørk og ikke begynte å råtne. Når den var tørr, ble den rodd til Heimlandet og båret opp i fjøsen. Der skulle den ligge til vårknipa; da det gjerne var slutt på høyet.


Pløying og harving med okse
Elias Johansen, som eide bnr. 3 Fjøsbakken, hadde i flere år en okse som han brukte til å dra plogën og harva. Likedan når han spente oksen foran ei oksekjerre, når han skulle kjøre ut møkker (kumøkk) på jorda. Om halsen på oksen la han ei hestegreie, som fortsatt henger på en krok i fjøsen, som i dag kalles Edgarfjøsen. (Vet noen om bruk av okse begynte allerede under Elias' far Johan Arentsen og om det evt. forsatte under Johan Eliassen?).


Slåttonna
Utpå sommeren, vanligvis i juli, var det klart for å slå graset. Før de gikk på slåttmarka, fikk ljåene en omgang på slipsteinen. Under slipsteinen var det et trekar med vatn, som også ble kalt bryæ. Det var gjerne ungene som måtte sveive, dræg slipstein', og det var tungt arbeid.

På flat mark var graset langt nok til at en kunne slå med ljå. På de største teigene kunne flere karer slå i bredd; de gjækk skårgang (se bildet til h.). Dette ble også kalt å slå skår eller å slå rennj'er. Det var best å slå tidlig om morgenen, mens det ennå var dogg i graset, for da beit ljåen bedre.

Der det var ulendt, brukte de sigd. Sigden var, på samme vis som tarresigden; et utslitt ljåblad som var klinka til et treskaft. I beltet hadde karene brynet, heinæ, i en vannbeholder av tre, som også ble kalt bryæ. Så kunne de kvæss ljåen når den begynte å bli o'kvass og hadde dårlig bett dvs. beit dårlig.

Når det var slått en del, kom kvinnfolka med rivene sine. Det nyslåtte, duftende graset ble breddj utover marka for at det skulle tørke i sol og vind. Når graset var tørt på den ene sida, ble det raket sammen i rennj'er eller strænger og samtidig snudd, slik at det fikk tørke på den andre sida. Dette kaltes å kå. Se bildet fra Drakvikhågen til h.

Ble det utrygt for regn, måtte de skynde seg å rake graset sammen i rennj'er og deretter sæt, dvs. lage såter. Da ble ikke graset så vått i regnet. Når sola kom fram igjen, måtte de ut med rivene for å brei graset på nytt.

Det var ellers vanlig å sæt om kvelden, for å unngå at raset skulle bli vått av doggen, for så å brei det utover igjen så snart det var tørt nok om morgenen.

Var graset langt nok, kunne det henges på hesjer, men dette kom neppe kom i bruk før etter krigen. Både hos Edgar Lunheim, Hans Daniel Nilsen? og (hvem?) brukte de hesjer. (skal rettes/kompletteres).

Når graset var tørt, var det blitt til høy og måtte i hus. Det fantes ikke hester på Myken, så alt høyet måtte det bæres inn på låven. Det var to metoder; å bruke børlbannj eller snørsækk.

Børlbandet var et tau med en trekause i den ene enden. Tauet ble lagt på bakken, og høyet ble lagt tvers over tauet. Enden av tauet ble tredd gjennom kausen, og så var det å ri åt, slik at børlæ ble så fast at den kunne slenges på ryggen og bæres i hus. Ei slik høybørlæ kunne være enorm; se bildet av Emil Eliassen sr. med ei slik på ryggen. Børlæ ble gjerne lagt på en avsats i terrenget, en pallj, noe som gjorde det lettere å få den opp på ryggen.

Snørsækken var en diger sekk laget som et grovmasket nett med et tau tredd i maskene langs åpningen, til å snøre den sammen med når den var full. Innholdet ble gjerne hardtrampet for å få mest mulig med. Snørsekken var best når en skulle bære inn høy som var slått med sigd og dermed kortvokst. I Edgarfjøsen kan en se at de har laget strek-kolonner, fanæ, innvendig på låvedøra, for å holde kontroll med hvor mye høy som var båret inn.

Graset som vokste opp etter slåtten ble kalt . Ble det langt nok, kunne også det bli slått; det kaltes å slå håæ. Både kyr og sau kunne beite på dette graset, og da sa folk at de åt hå. Håen var vassholdig, noe som gjorde at dyra gjerne fikk løs avføring og at melka smakte dårlig.

Det var mye arbeid med de ulike onnene, og det høres unektelig ut som et blodslit. En av informantene, Haldis Eliassen (f. 1918) sa seg enig i at det var mye arbeid, men tilføyde straks: – Mæn vi ha dæ jo artti i lag!
Kilder: HJE (Haldis Johanne Eliassen f. 1918), HE (Hagar Eliassen f. 1927), KG (Kjellaug Gabrielsen f. 1946), HH (Håkon Heen f. 1942).


Motstand mot "moderne påfunn"
Myken-folk flest var nøysomme og konservative. Einar Eliassen (1912–1996) fortalte til BS at da det kom høygafler i handelen ca 1930, ville far hans, Johan Eliassen, ikke anskaffe slike "moderne påfunn", som han mente var helt unødvendige (BS).


Okseplikt
Plikt til å holde okse gikk på omgang mellom de grunneiere som hadde flest kyr på båsen. Etter krigen var det bare Johan Eliassen (1877–1953) og sønnen Edgar som holdt okse. Oksen var gjerne mannevond og måtte være på ei øy for seg selv om sommeren. Mange er de som uforvarende har gått i land på øya der oksen var, og har måttet ta til beins for å berge liv og lemmer. Klikk på bildet av oksen "Borgar" til høyre, så forstår du hvorfor!


Salg av husdyrprodukter
Erik Tronsen (1848–19??) solgte i 1909 en koehud, dvs. et kuskinn, til firma Nilsen i Tjongsfjorden. For skinnet fikk han kr. 0,80 pr. kg, som utgjorde kr. 12,80. I postkvitteringsprotokollen for Mygens Postaabnerie kan en se at Erik den 7.11.1909 har kvittert for mottakelsen av dette beløpet.

I 1924 solgte Erik en okse på 98 kg til et firma i Oslo. I følge avregningen fikk han kr. 196,– for oksen, minus omkostninger til frakt, veiing mm; kr. 30,36. Nettoen ble da kr. 165,54, dvs. knapt kr 1,70 pr. kg.


Sykdommer som dyra fikk – og hvordan de ble behandlet
    • Jurbetennelse ble effektivt behandlet med havkatt-tran eller hakæ'lyse, som det ble kalt. HJE fortalte at 
       hun ikke kunne huske at kretturan hun stelte hadde hatt jurbetennelse.
    • Pess'teppæ var vannlatingsproblem for krøtter, spesielt for kua etter kalvinga. Dette ble behandlet med
      et kruttsterkt avkok av kaffe og karve som ble tilsatt levende marflogæ (tanglopper) og tømt ned i halsen
      på dyret. Det påstås at det hjalp! (HE). Se for øvrig Helsestell og folkemedisin.


Plikting
De som hadde bygslet grunn hos en av grunneierne, betalte som regel leie ved å arbeide et visst antall dager i året for grunneieren, å plikte, å plekt, som det het. Det var vanlig at denne plikta besto i å delta i slåttonna, og da ble det kalt å slå plekt.

Personene på bildet "På slåttmarka"
Fra v. Johan Bernhoff, Ole og Karen Rystad, foran dem Sigmund Gabrielsen med armen i fatle, deretter Harald Risvik, Albert Rystad, Johan Nikolaisen med Gerd Gabrielsen foran, deretter Astrid Rystad med Kalle Rystad på fanget, gutten med sekken er Sivert Eriksen, bak ham mor hans Liv Eriksen f. Hansen med datteren Audhild, til h. Halfdan Eriksen. Av disse var det tre som pliktet; Johan Bernhoff, Harald Risvik og Johan Nikolaisen.


Saustia
Saustia er et område øst for Øksenskardhågen. Her vil du finne ei steintrapp, og nedenfor denne heter det Ner-Saustia.

Den store steinen som ligger i Saustia kalles Mælandsteinen. Den har navn etter en lærer Mæland som var på Myken en gang i perioden 1885–1900. Han var redd i uvær; det sies at han ei uværsnatt rømte huset han bodde i og sprang til Saustia, der han søkte ly under denne steinen til vinden hadde spaknet (LN).

Når du går tur til Sørløkta, passerer du restene av et gammelt gjerde, rett før du komer til Skalan sør i Ramnkloa. Se bilde til h. (ikke satt inn). Gjerdet har trolig samenheng med Saustia, og har vært brukt til å holde sauene innenfor. (skal kompletteres)


Kalvhagen
Se bildet til h. (skal kompletteres)


Avvikling av dyreholdet
I første halvdel av 1960-åra ble det etter hvert slutt på å holde husdyr på Myken. HJE fortalte at det var hun og mannen Einar som hadde den siste kua på Myken. Hun var svart og kvit og het "Løkkeros", men Haldis husker ikke når hun ble sendt til slakteriet i Bodø. Etter at den siste kua ble sendt, ble det fortsatt holdt sauer noen år.. (Edvard Gabrielsen, Albert Rystad, Edgar Lunheim, flere?)


Avvikling av jordbruket
(skal kompletteres)
 


Fant du feil, eller har du kommentarer, opplysninger og/eller bilder du mener bør være med? Ta kontakt på
tlf. 7509 6052 eller send e-post til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen .

 

Sist oppdatert ( lørdag 15. desember 2012 16:06 )  


Fant du feil, eller har du kommentarer, opplysninger og/eller bilder du mener bør være med? Ta kontakt på
tlf. 7509 6052 eller send e-post til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen .

Siste nytt

Ny søkefunksjon! I august 2017 ble søkefunksjonen oppdatert for å gi en bedre brukeropplevelse. Søkeresultatene blir nå sortert på relevans, hvilket gjør det mye enklere å finne det du leter etter. I tillegg har vi rettet en feil som gjorde at enkelte poster dukket opp dobbelt i resultatene.